Et sykt spedbarn ligger alene og grÄter. Redningen? En 21 Är gammel mann og Erling Braut Haaland.
Denne teksten, skrevet av infeksjonslege Elin Hoffmann Dahl etter oppdrag i Den demokratiske republikken Kongo, ble fĂžrst publisert i Aftenposten.
Jeg er usikker pÄ om jeg noen gang faktisk har sett ham spille en kamp, og hver gang jeg skal si navnet hans, sliter jeg med Ä huske om han heter Erlend eller Erling til fornavn.
Men for meg, som er infeksjonslege for Leger Uten Grenser, er Haaland blitt en viktigere del av livet mitt de siste Ă„rene enn jeg kunne forestilt meg at en fotballspiller noen gang skulle bli.
Navnet hans er virkelig en dÞrÄpner for en norsk lege pÄ jobb utenlands.
Fra hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo tar det toâtre dager til Bulape.
Der brĂžt den dĂždelige blĂždningsfeberen ebola ut tidligere i hĂžst.
Den siste delen av reisen foregikk med helikopter fordi veiene var for dÄrlige til Ä frakte inn alt av medisiner og annet kritisk utstyr vi trengte for Ä bekjempe utbruddet.
Jeg var der med Leger Uten Grenser, som sammen med de lokale helsemyndighetene og Verdens helseorganisasjon jobbet for Ă„ bekjempe sykdommen.
Vi stÞttet blant annet det lokale sykehuset med testing, isolering og behandling av smittede. Samtidig bygget vi opp en midlertidig enhet utenfor sykehuset slik at sykehuset igjen kunne Äpne for andre pasienter som nÄ ikke hadde et sted Ä fÄ behandling.
Det var tĂžffe dager: Ăn natt mister vi to pasienter. Den neste natten tre fra samme familie â den minste et 19 mĂ„neder gammelt barn, den eldste bestemoren pĂ„ 43 Ă„r.
Jeg tenkte at sjelene deres mÄtte ha kommunisert og tatt veien videre sammen.
Dagen etter fÄr vi inn en 11 mÄneder gammel baby. Moren er dÞd av ebola-viruset, og vi kan ikke ta inn andre familiemedlemmer som ikke er syke og utsette dem for smitte, for Ä ta vare pÄ barnet.
Situasjonen er velkjent for oss: Syke spedbarn er alltid en utfordring i et ebola-senter, der man mÄ kle seg i fullt smittevernutstyr og ikke kan oppholde seg mer enn én time av gangen av hensyn til egen sikkerhet.
Vi spĂžr noen av de kvinnelige pasientene om de kan hjelpe oss med babyen, men de snur seg bort â hĂžyst forstĂ„elig. De er syke selv og har sett flere dĂždsfall de siste dagene. Noen er traumatiserte etter Ă„ ha mistet egne barn og orker ikke ta vare pĂ„ et annet.
Den lille gutten blir liggende alene i sykesalen og grÄter.
Jeg ser meg rundt, og i en stol sitter Jean, en 21 Ă„r gammel mann. Han er ung og sterk og pĂ„ bedringens vei. Han venter bare pĂ„ de nĂždvendige blodprĂžvene som kreves for Ă„ bli utskrevet â to negative prĂžver med 48 timers mellomrom.
Men kan jeg spĂžrre en mann om Ă„ ta seg av en baby? Jeg har bare vĂŠrt her noen dager og kjenner ikke kulturen godt nok. Jeg konfererer med kolleger, og vi bestemmer oss for Ă„ gi det et forsĂžk.
«Kan du hjelpe oss?» spÞr jeg prÞvende pÄ fransk. Han snakker mest det lokale sprÄket tshiluba, og fransken min er haltende.
«Beklager den dÄrlige fransken», sier jeg og legger til: «Je suis norvégienne.»
Han ser lenge pÄ meg fÞr ansiktet hans lyser opp. «Norvégienne?!» gjentar han. «Erling Haaland!» Jeg smiler under masken og nikker.
Haaland, ja. SelvfĂžlgelig. Jeg har umiddelbart steget i kurs.
Den unge mannen fÞlger med meg. Jeg lÞfter opp barnet og viser ham hvordan han gir melk pÄ flaske. Senere lÊrer jeg at Jean selv er far til et lite barn. Det forklarer hvor naturlig og flink han er med den lille.
Etter noen dager er de som en liten enhet. PÄ isolasjonssenterets uteplass sover de pÄ madrassen i skyggen, han mater og bader gutten og bÊrer ham omsorgsfullt rundt hele dagen.
Noen dager senere kommer en ny mor inn med sitt nyfÞdte barn pÄ to uker. Hun er kritisk syk og dÞr bare timer etter ankomst. Babyen tester ogsÄ positivt.
Den 11 mÄneder gamle gutten Jean har tatt vare pÄ, er heldigvis blitt bedre og venter pÄ sine to negative tester for Ä bli utskrevet. Men kan Jean ogsÄ hjelpe oss med den nyfÞdte? Han er selv immun for ny smitte, sÄ det representerer ingen fysisk fare for ham.
Men babyen er sÄ bitte liten, ikke mer enn 2,5 kilo.
Jean ser litt skremt pÄ den vesle kroppen, men skjÞnner at vi har fÄ alternativer og sier nok en gang ja til Ä hjelpe oss med mating og stell. Denne babyen overlever dessverre ikke, men 21-Äringens omsorgsvilje har satt spor i meg som jeg aldri kommer til Ä glemme.
Dagene gÄr, og vÄr unge omsorgstager fÄr besÞk av broren sin. Jean er fortsatt pÄ isolasjonssenteret, og broren stÄr pÄ trygg avstand utenfor.
Jean peker pÄ meg og sier hÞyt nok til at broren hÞrer: «Erling Haaland!»
Broren blir helt i ekstase. Han kan ikke tro sine egne Ăžrer â stĂ„r han virkelig ved siden av en som er i familie med Haaland?
Det er mulig noe gikk tapt i oversettelsen, men selv om jeg ikke ser sÄ mye pÄ fotball, opplever jeg ofte at det er noe universelt ved fotballgleden som knytter
Denne teksten, skrevet av infeksjonslege Elin Hoffmann Dahl etter oppdrag i Den demokratiske republikken Kongo, ble fĂžrst publisert i Aftenposten.
Jeg er usikker pÄ om jeg noen gang faktisk har sett ham spille en kamp, og hver gang jeg skal si navnet hans, sliter jeg med Ä huske om han heter Erlend eller Erling til fornavn.
Men for meg, som er infeksjonslege for Leger Uten Grenser, er Haaland blitt en viktigere del av livet mitt de siste Ă„rene enn jeg kunne forestilt meg at en fotballspiller noen gang skulle bli.
Navnet hans er virkelig en dÞrÄpner for en norsk lege pÄ jobb utenlands.
Fra hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo tar det toâtre dager til Bulape.
Der brĂžt den dĂždelige blĂždningsfeberen ebola ut tidligere i hĂžst.
Den siste delen av reisen foregikk med helikopter fordi veiene var for dÄrlige til Ä frakte inn alt av medisiner og annet kritisk utstyr vi trengte for Ä bekjempe utbruddet.
Jeg var der med Leger Uten Grenser, som sammen med de lokale helsemyndighetene og Verdens helseorganisasjon jobbet for Ă„ bekjempe sykdommen.
Vi stÞttet blant annet det lokale sykehuset med testing, isolering og behandling av smittede. Samtidig bygget vi opp en midlertidig enhet utenfor sykehuset slik at sykehuset igjen kunne Äpne for andre pasienter som nÄ ikke hadde et sted Ä fÄ behandling.
Det var tĂžffe dager: Ăn natt mister vi to pasienter. Den neste natten tre fra samme familie â den minste et 19 mĂ„neder gammelt barn, den eldste bestemoren pĂ„ 43 Ă„r.
Jeg tenkte at sjelene deres mÄtte ha kommunisert og tatt veien videre sammen.
Dagen etter fÄr vi inn en 11 mÄneder gammel baby. Moren er dÞd av ebola-viruset, og vi kan ikke ta inn andre familiemedlemmer som ikke er syke og utsette dem for smitte, for Ä ta vare pÄ barnet.
Situasjonen er velkjent for oss: Syke spedbarn er alltid en utfordring i et ebola-senter, der man mÄ kle seg i fullt smittevernutstyr og ikke kan oppholde seg mer enn én time av gangen av hensyn til egen sikkerhet.
Vi spĂžr noen av de kvinnelige pasientene om de kan hjelpe oss med babyen, men de snur seg bort â hĂžyst forstĂ„elig. De er syke selv og har sett flere dĂždsfall de siste dagene. Noen er traumatiserte etter Ă„ ha mistet egne barn og orker ikke ta vare pĂ„ et annet.
Den lille gutten blir liggende alene i sykesalen og grÄter.
Jeg ser meg rundt, og i en stol sitter Jean, en 21 Ă„r gammel mann. Han er ung og sterk og pĂ„ bedringens vei. Han venter bare pĂ„ de nĂždvendige blodprĂžvene som kreves for Ă„ bli utskrevet â to negative prĂžver med 48 timers mellomrom.
Men kan jeg spĂžrre en mann om Ă„ ta seg av en baby? Jeg har bare vĂŠrt her noen dager og kjenner ikke kulturen godt nok. Jeg konfererer med kolleger, og vi bestemmer oss for Ă„ gi det et forsĂžk.
«Kan du hjelpe oss?» spÞr jeg prÞvende pÄ fransk. Han snakker mest det lokale sprÄket tshiluba, og fransken min er haltende.
«Beklager den dÄrlige fransken», sier jeg og legger til: «Je suis norvégienne.»
Han ser lenge pÄ meg fÞr ansiktet hans lyser opp. «Norvégienne?!» gjentar han. «Erling Haaland!» Jeg smiler under masken og nikker.
Haaland, ja. SelvfĂžlgelig. Jeg har umiddelbart steget i kurs.
Den unge mannen fÞlger med meg. Jeg lÞfter opp barnet og viser ham hvordan han gir melk pÄ flaske. Senere lÊrer jeg at Jean selv er far til et lite barn. Det forklarer hvor naturlig og flink han er med den lille.
Etter noen dager er de som en liten enhet. PÄ isolasjonssenterets uteplass sover de pÄ madrassen i skyggen, han mater og bader gutten og bÊrer ham omsorgsfullt rundt hele dagen.
Noen dager senere kommer en ny mor inn med sitt nyfÞdte barn pÄ to uker. Hun er kritisk syk og dÞr bare timer etter ankomst. Babyen tester ogsÄ positivt.
Den 11 mÄneder gamle gutten Jean har tatt vare pÄ, er heldigvis blitt bedre og venter pÄ sine to negative tester for Ä bli utskrevet. Men kan Jean ogsÄ hjelpe oss med den nyfÞdte? Han er selv immun for ny smitte, sÄ det representerer ingen fysisk fare for ham.
Men babyen er sÄ bitte liten, ikke mer enn 2,5 kilo.
Jean ser litt skremt pÄ den vesle kroppen, men skjÞnner at vi har fÄ alternativer og sier nok en gang ja til Ä hjelpe oss med mating og stell. Denne babyen overlever dessverre ikke, men 21-Äringens omsorgsvilje har satt spor i meg som jeg aldri kommer til Ä glemme.
Dagene gÄr, og vÄr unge omsorgstager fÄr besÞk av broren sin. Jean er fortsatt pÄ isolasjonssenteret, og broren stÄr pÄ trygg avstand utenfor.
Jean peker pÄ meg og sier hÞyt nok til at broren hÞrer: «Erling Haaland!»
Broren blir helt i ekstase. Han kan ikke tro sine egne Ăžrer â stĂ„r han virkelig ved siden av en som er i familie med Haaland?
Det er mulig noe gikk tapt i oversettelsen, men selv om jeg ikke ser sÄ mye pÄ fotball, opplever jeg ofte at det er noe universelt ved fotballgleden som knytter